«Språkvaskeren fra helvete»
En oversetters hverdag er fylt med vanskelige valg og mye grubling, noe fasitsvar finnes ikke. Derfor er det alltid med en viss spenning jeg trykker på Send-knappen. Har jeg gjort en god nok jobb? Kunne jeg ha valgt et annet ord her eller uttrykt meg på en annen måte der? Man kan bli paranoid av mindre.
Men litt paranoia lærer man å leve med, og jeg ber alltid kundene om å ta kontakt hvis de har spørsmål eller kommentarer etter å ha sett gjennom arbeidet mitt.
Noen ganger kan slike tilbakemeldinger være av det overraskende slaget. Når jeg språkvasker tekster skrevet på engelsk av nordmenn – som oftest artikler som skal publiseres i et internasjonalt tidsskrift – prøver jeg å være så nøye som mulig med språkføringen. Det innebærer vanligvis en god del rettelser fra min side. For å unngå misforståelser og få fram nøyaktig det forfatteren prøver å si, liker jeg å snakke med vedkommende for å avklare spørsmål. For rundt ti år siden fikk jeg i oppdrag å språkvaske en vitenskapelig artikkel om en sentral periode i Bergens historie. Jeg skjønte raskt at utgangspunktet var språklig utfordrende og at flere spørsmål enn vanlig ville måtte avklares med forfatteren – som attpåtil viste seg å være på reise i utlandet og utilgjengelig i en ukes tid. Oppdragsgiveren var heldigvis opptatt av kvalitet og gikk med på å utsette levering inntil forfatteren var kommet hjem. Til slutt hadde jeg en lang (og hyggelig) samtale med forfatteren. Klokken fem en fredag ettermiddag, med alle mine spørsmål avklart, kunne jeg endelig glad og fornøyd trykke på Send-knappen.
Tilbake på kontoret mandag morgen oppdaget jeg to e-poster fra historikeren, den første skrevet i en meget arg tone klokken to natt til lørdag. Der kunne vedkommende fortelle meg at han var blitt advart av forlagsfolk om «språkvaskere fra helvete», og nå hadde han jammen truffet på en av dem «in person». Jeg må innrømme at jeg ble litt satt ut og var ganske spent da jeg åpnet e-post nummer to (skrevet om formiddagen dagen etter, formodentlig etter noen timers søvn). Tonen var nå blitt adskillig mildere – etter å ha sett ordentlig gjennom rettelsene mine, hadde han skjønt at de fleste nok var nødvendige og at sluttproduktet representerte en vesentlig språklig forbedring. Han takket til og med for arbeidet!
Siden den gangen har jeg selvfølgelig fått kallenavnet «språkvaskeren fra helvete» av mine kollegaer hos Allegro, men jeg er ikke blitt mer paranoid, og jeg oppfordrer fremdeles kundene til å ta kontakt hvis de har spørsmål eller kommentarer til arbeidet.
Med språklig hilsen
Douglas Ferguson – statsautorisert «språkvasker fra helvete»
Takk til Anneli Olsbø for geriljabroderi!